Deutsch-Norwegisches Jugendforum von a nach å - fra a til å

Øivind Hånes er forfatter, musiker, komponist og plateprodusent. I tillegg til sitt skjønnlitterære forfatterskap har han gitt ut en rekke faktabøker om mat og vin. For romanen „Pirolene i Benidorm“ (2005) ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Sine romaner „Amerikansk landbruk“ og „Permafrost“ ble oversatt til tysk.

I begynnelsen var landskapet

Etter snart ti år i Köln har jeg innsett at jeg alltid vil få følgende spørsmål fra tyskere jeg treffer i ulike sammenhenger: Hvorfor velger jeg å bo i en støyende by som Köln istedenfor i det vakre og velstående Norge? Dette nordiske paradis der luften er klar som krystall og alle drikker springvann mens de spiser fersk laks fra elven som renner muntert forbi det hvitmalte trehuset der de bor?

Godt spørsmål, og slett ikke enkelt å besvare. Min fascinasjon for Tyskland går langt tilbake i tid. Som 18-åring på slutten av 70-tallet leste jeg Günter Grass og Siegfried Lenz. Jeg ble så betatt av det landskapet Lenz beskriver i ”Die Deutschstunde” at jeg dro to ganger på sommerferie til Husum og de små landsbyene der ute ved Nordsjøkysten, i det som Lenz helt korrekt kaller ”Tysklands nordligste politidistrikt”. Om dagen gikk jeg endeløse turer sammen med sauene på de forblåste dikene, og om kvelden satt jeg på jugoslaviske restauranter og spiste enorme kjøttmåltider. Min fineste suvenir herfra er en pakke med kondomer som jeg kjøpte på en automat. Navnet var ”Pornox”, og merket er utgått (antakelig mine eksemplarer også).

Musikalske reiser og magiske bakevjer

På 1980-tallet begynte jeg å høre på grupper som Can, Kraftwerk og DAF. Jeg stilte meg spørsmålet: Hva er det egentlig med Tyskland som fascinerer meg så veldig? I 1983 reiste jeg med tog til DDR, og så for første gang de enorme plattenbau-områdene i Berlins utkanter. Det var fullstendig magisk. Jeg fantaserte om å bo der inne i disse betongkolossene, om å sitte aleine foran et stort vindu i solnedgangen med en flaske billig plommebrennevin og lage majestetisk elektronisk musikk med en synthesizer. Det var noe med denne anonymiteten jeg antok at man kunne oppleve der inne som tiltalte meg veldig. Jeg er i det hele tatt opptatt av bakevjer, steder som har blitt til overs, forlatte landsbyer, tomme bygninger, den gapende ensomheten i noe menneskeskapt som har blitt overlatt til forfallet.

Ved årsskiftet 1985-86 reiste jeg som musikkjournalist til Hamburg, Köln, Düsseldorf, Amsterdam, Brüssel og Zürich. En rundreise med tog til byer der unik musikk var blitt skapt. Jeg snakket med mange musikere, komponister, produsenter og plateselskap, og det hele ble til en gigantisk artikkel kalt ”Die Winterreise” i det som den gang var Norges ledende musikktidsskrift.

I perioden 1992-95 var jeg dessuten mye i Brandenburg. Den engelske gitaristen og pedagogen Robert Fripp hadde i landsbyen Großderschau et senter hvor han underviste gitarister fra hele verden. Vi spilte blant annet en del konserter på aldershjem og andre institusjoner. Dette var rett etter murens fall, og jeg vil aldri glemme disse reisene til steder man som turist aldri ville finne på å dra.

Kjærlighet I: en oase for aktivitet

Gjennom alt dette hadde jeg allerede fått et visst innblikk i det som kalles Tyskland før jeg flyttet til Köln i 1998. Grunnen til flyttingen var enkel og åpenbar: die Liebe. I mai 1997 var jeg på en lesereise i Sveits og Tyskland, og på turneens siste dag, i Köln, spaserte jeg rett inn i det som skulle vise seg å bli min framtid – jeg traff min nåværende kone. Man veit lite om hva som venter rundt neste sving.
Og jeg har bare blitt mer og mer knyttet til denne byen. Köln er for meg en oase for aktivitet. Hver gang jeg kommer reisende med fly eller tog etter å ha vært vekke fra byen i noen dager eller uker, kjenner jeg meg merkelig inspirert: Jeg gleder meg som et barn til å sette meg ned og skrive eller jobbe med musikk. Jeg gleder meg til å gå gatelangs og betrakte mennesker, dyr, trær, bygninger, butikker, kontorer, fasader, vinduer, gardiner, potteplanter og absurde pyntegjenstander.

Kjærlighet II: tysk vin

En annen viktig ting som må nevnes, er min oppdagelse av Tysklands viner, nærmere bestemt riesling, riesling, riesling. Før jeg kom til Köln, hadde jeg et temmelig lunkent forhold til tysk vin. Jeg så på dem som kjedelige, klisne og halvsøte greier det ikke var noen vits å bruke tid på. Hvor feil kan man ta! Ved hjelp av tips fra venner, vinhandlere og bøker oppdaget jeg raskt at det fantes en verden av vin her nede som ikke hadde sin like. Tysk riesling oppnår kvaliteter som rett og slett er ufattelige. De stråler av reinhet, eksotisk frukt, eple og stikkelsbær, nypresset lime, stålhard mineralitet, forførende sødme og munner langsomt ut i en syrestreng som renser munnen og gjør deg klar for neste slurk. I vår tid er Tyskland kanskje verdens mest undervurderte vinland.

Frivillig eksil

Til slutt vil jeg nevne at mitt frivillige eksil også har fått meg til å oppdage en mindre hyggelig side ved Norge og nordmenn: Det har gått opp for meg hvor vanvittig selvtilfredse mange nordmenn er.
I hvilket annet europeisk land har man et høyrepopulistisk parti som tidvis har en oppslutning på over 30 %? Det er helt vilt. Da jeg kom til Köln i 1998, mente jeg at Norge burde holde seg utenfor EU.
I dag mener jeg veldig sterkt at Norge hadde hatt godt av å bli inkludert i en sammenheng som er større enn det reint nasjonale. Slik det er i dag, tenker mange nordmenn at verden kan seile sin egen sjø – den enorme oljeformuen som landet sitter på gjør at Norge ikke er særlig avhengige av andre nasjoner for å klare seg, og dette har resultert i en aggressiv patriotisme og en elefantsyk egoisme. Deler av Norge har blitt et selvtilfreds rikmannsland som blåser opp sin nasjonalsentimentalitet til skrekkelige høyder, og samtidig forsømmer å sørge for åndelig påfyll. Sånt er farlig.

Og da blir kontrasten til Köln og Tyskland stor. Denne internasjonalt orienterte byen gir meg en infusjon av glede, entusiasme og inspirasjon, og resultatet er at jeg i dag føler meg mer som en europeer enn som nordmann. Det er det flate landskapet langs Rhinen og Moseldalens stupbratte vinmarker som har blitt mitt Wahl- og Weinheimat.

tilbake